Et samarbeidsprosjekt mellom Tone Dietrichson og Stig Inge Bjørnebye

Det usedvanlige samarbeidet har betydd mye for dem begge. De har måttet finne felles plattform der det tilsynelatende kunne være vanskelig: kunstneren og idrettsmannen.

For en utenforstående er det ikke helt opplagt at dere to skulle samarbeide?

–Nei, og det var heller ikke vi som hadde ideen. Den kom fra en felles venninne – Rebekka Nøkling, svarer Stig. Hun hadde lest upubliserte tekster av Stig og hun var den som tenkte «bok av Stig, med malerier av Tone». To personer med vidt forskjellig bakgrunn, men med en grunntone som søker dypet.
–Jeg kjente til Tones bilder og ville gjerne treffe henne. I mai 2006 tok Rebekka meg med til hennes atelier. –Og det resulterte i tre års samarbeid, sier Tone. Etter tre år sitter vi altså i Tone Dietrichsons atelier i den store stasjonsbygningen på Avløs i Bærum, omgitt av ti store oljemalerier og noen hundre håndkolorerte trykk. Stigs bok «Løsrivelse» utgitt av Aschehoug Forlag ligger printet ut på A4-ark på bordet . Tittelen på utstillingen er imidlertid «Speil». En tittel som kanskje ikke er for komplisert å tolke, men som likevel kan trenge enforklaring. For sjelden har vel et speilbilde avveket så klart fra sitt motiv. Den gjensidige refleksjonen i Tone Dietrichsons bilder og Stig Inge Bjørnebyes tekster er ikke synlige på overflaten. Det er nemlig under overflaten, på «havsens bunn», de begge forsøker å dykke med sine arbeider. Og det er her nede at tekst og bilde speiler hverandre. –Samtidig som tekst og bilder henger nøye sammen, er de selvstendige verk som klarer seg godt på egenhånd, forteller Tone. –Og det er som i all kunst ikke noe mål i seg selv å forstå kunstneren, men å få et blikk innover i seg selv. Derfor også utstillingens tema, «Speil». Jeg sier som Stein Mehren en gang sa til meg om sine dikt: «Et maleri er et øye jeg legger til jorden. Du kan låne øyet å se gjennom, men du må selv bære ansvaret for hva du ser».

–Hvordan har dere kommet frem til temaene i både tekst og bilder?

–Vi har delt livsopplevelser på godt og vondt, og vi har vært ærlige helt til bunns hele veien. –Situasjoner vi har vært i og erfaringer vi har hatt har vært helt forskjellige, men gjenkjennelse handler om å gjenkjenne følelser – ikke bare erfaringer, sier Stig. Han forteller at samarbeidet med Tone har vært betydningsfullt for arbeidet med tekstene. –Tone var enda dypere analytisk enn jeg var, så hun har også påvirket meg. Tekstene til Stig berører allmenne temaer, selv om det er basert på konkrete opplevelser; slik også bildene kan forstås allment, samtidig som de kan tolkes i samsvar med tekstene. Opplevelsene vi får innblikk i, er tett knyttet til den utilpasshet Stig Inge Bjørnebye opplevde i et liv som på overflaten virket beundringsverdig, suksessfullt og perfekt. Kanskje var det også det, hadde han bare vært en annen. Men selv opplevde han kjendistilværelsen som annerledes enn andre. –Jeg hadde ingen ambisjoner om å skrive om angst, redsel, glede eller sorg. Jeg ville skildre hvordan jeg hadde det inne i meg i gitte settinger – slike som andre ser på som ubetinget lykkelige. Det forventes at du skal være plettfri, vellykket og helst ha litt status i tillegg. Men da gjemmer du unna følelsene.

–Hvordan tror du det blir mottatt at du viser verden en annen side av deg selv?

–De vanligste reaksjonene jeg har fått er «Tror du folk kan forstå dette? At du har skrevet noe sånt?» Hvis man har suksess har man ikke rett på å ha det vondt. Det vil folk ha seg frabedt!

–Hvordan var det så å se Tones malerier som speiler dine erfaringer?

–Jeg hadde veldig sterke opplevelser med de første bildene. De to første slo meg helt ut. Jeg satt og stirret på dem og prøvde å tolke hva hun hadde gjort. Hun lot meg være i fred med dem før hun fortalte meg om dem, men da visste jeg allerede hva hun skulle si. –Hva gjorde at du reagerte så sterkt? –Det var sårbarheten. Som bare gjør vemodet enda sterkere. At andre mennesker kan tolke historiene mine som så sårbare. Det var leit og vondt. Men sterkt. Og da husker jeg Tone sa «nå må du bare skynde deg å skrive før sårene lukkes!» Og det var sant. Jeg kunne ikke ha skrevet den boka nå. –Sa jeg virkelig det? Klokt sagt, avslutter Tone.

Aksel Kjær Vidnes

Tone Dietrichson er en billedkunstner med tyngde. Hun jobber innenfor et figurativt uttrykksregister, men er ingen realist eller romantiker. I alle fall ikke i tradisjonell forstand. Når jeg skriver ”ikke i tradisjonell forstand” er det for å presisere at hun ikke er romantiker i uttrykksform, men at et sentralt element i hennes malerier røper en lengsel og en uendelighets-higen som avgjort ligger i det romantiske toneleie. Dette har naturligvis med den menneskelige dimensjon å gjøre. Enhver lengsel og uendelighetshigen søker mot noe mer vesentlig og grunnleggende enn det hverdagens hektiske jag kan tilby oss. Mennesket er noe mer enn et tannhjul i samfunnsmaskineriet, eller en faktor i det velsmurte og regelstyrte byråkrati.

Dietrichson løfter oss ut av disse hverdagsmekanismene og viser oss en virkelighet der nærhet, følelser og åndelig samliv er realiteter. Dette kjenner vi, og dette gjenkjenner vi. Man kan si at dette egentlig er kunstens mening: Å åpne for den menneskelige dimensjonen. Slik at vi gjenkjenner den i oss selv.

Den kroppslige enheten vi ser i Dietrichsons malerier, står i kontrast til den måten hun anskueliggjør billedrommet på. Mens de nakne legemene har en følgeriktig presisjon i formgivingen, er deres omgivelser brutt opp i ulike plan, romstrukturer og fargeforskjeller. Det gir et tidsforløp som er diskontinuerlig, altså stadige brudd i tid, rom og lys, der vi sakte og sikkert må avvikle vår hverdagsvirkelighet.

Professor Paul Grøtvedt





Gjennom malerier tolker Tone Dietrichson samtaler og tekster som fotballspiller Stig Inge Bjørneby har brukt til å bearbeide sitt eget vemod.

Last ned SPEIL PDF her.